Besøk til EET

Vi har nettopp hatt besøk til Territoriet fra Frelsesarmeens Internasjonale Hovedkvarter.
Internasjonalsekretær for Europa Sone, Kommandørene Eva og Johnny Kleman landet først i Kiev, og ble mottatt på flyplassen av en fin gruppe offiserer med blomster, klemmer og stor applaus.

Søndag var de med på møte i Kiev Mayak korps der Kommandør Eva ga en fin hilsen, og Kommandør Johnny talte. Senere på dagen fikk de også se litt av byen i nydelig aprilsol før de dro videre til Moldova.

I Moldova var det planlagt møte med offiserene på det Territoriale hovedkvarteret, gjennomgang av rapporter fra arbeidet som gjøres, og planer framover for hele territoriet.

De besøkte Divisjons hovedkvarteret i Moldova, og møtte alle som arbeider der. Deretter gikk turen nord - vestover til Ungheni korps der vi møtte korpslederne, Majorene Christina og Victor Stasiuc, og fikk se litt av det arbeidet som drives der.

Fra Ungheni dro de videre til Iasi i Romania.

I Iasi ble vi møtt av korpslederene, kapteinene Andrei og Lilja Kojukari som ga oss en fin omvisning og fortalte om alt arbeidet som har vært gjort, og som fortsatt gjøres av Frelsesarmeen i denne byen. Korpsarbeidet med sterkt sosialt engasjementet, "Geneza sentret" som er et utvidet etter- skoletid program og sosial senter, og "Atelier" (Redesign).

Over alt ble de møtt med vennlighet og gjestfrihet.
Håndtrykk og klemmer ble gitt og mottatt, mange bønner ble bedt, om visdom, styrke og velsignelse over land og folk og Frelsesarmeens arbeide. Vi opplevde et godt fellesskap og en bekreftelse på at vi er en familie på tvers av landegrenser og nasjonalitet og språk.
Guds kjærlighet binder oss sammen.

Vi ber om velsignelse over Eva og Johnny Kleman når de fortsetter sin tjeneste for Gud med ansvaret for det arbeidet  Frelsesarmeen gjør i hele Europa.

Jeg får det ikke ut av hodet!

Har du noen gang fått en sang eller en melodi på hjernen? Den bare surrer i hodet hele tida, og du må nynne med. Det kan være ganske irriterende, eller det kan være bra, alt etter som hva det er.

For meg er det nå et bilde som stadig kommer tilbake til meg i tankene. Et bilde av to små gutter.
Jeg møtte dem sånn litt på avstand for en tid siden. Det er litt irriterende at det er disse to som stadig dukker opp, for jeg kjenner dem overhodet ikke. Jeg vet ikke hva de heter. Jeg går ut fra at de er brødre, men jeg vet ikke hvor de bor, eller noe som helst om familien deres.  Allikevel dukker bildet av dem stadig opp i tankene mine.

Bildet av de to guttene står i sterk kontrast til det jeg ser hver dag når jeg går en tur i området her jeg bor i Chisinau.
Det er et område med mange muligheter for barn til å leke og ha det fint. De er ute sammen med foreldrene sine, eller besteforeldrene. Jeg ser ofte mye glede og familielykke, vakre, velkledde familier der man har tid til hverandre, penger nok til å kjøpe sykler, lekebiler eller dukkevogner. Barna får is eller sukkerspinn eller popkorn som selges fra bodene langs promenaden. Foreldrene tar seg en cappuccino eller latte mens de sitter på benken i parken og ser barna leke og naboen går forbi med hunden sin. Folk har det tilsynelatende ganske greit her.

I tankene mine surrer fortsatt bildet av de to guttene. De har en helt annen hverdag.
Jeg møtte dem i den lille landsbyen der de bor. De var på vei for å hente vann i landsbyens eneste brønn. Det er tungt for to små gutter på ca sju og fem år kan jeg tenke meg, å hente opp vann fra brønnen, men de hadde gjort det mange ganger før, og hadde en god teknikk. Så skulle de få bøtta med vann med seg hele veien hjem igjen. Ei lita handkjerre med to hjul fungerte greit til formålet selv om bøtta var lekk og dråpe etter dråpe forsvant på veien. Her var det ikke tid til å leke. De måtte komme seg hjem så fort som mulig.
To små gutter i hullete sko og utslitte klær på vei hjem med vann til vask og matlaging. Jeg vet ikke om mamma ventet på dem, eller om det var en sliten bestemor. Jeg vet ikke om de hadde nok mat til å spise seg mette den dagen. Jeg vet ikke om de fikk mulighet til å gå på skole, eller om de måtte arbeide selv for å få mat.

Moldova er fullt av kontraster.
Vi bor og arbeider midt i dette. Om jeg vil eller ikke, så blir jeg berørt av det som møter meg.
Lykken - og fortvilelsen.
Håpet  - og håpløsheten.
Godheten - og grådigheten.
Rikdommen - og den bunnløse fattigdommen.
Utviklingen og framgangen - og det samfunnet der livet har frosset fast i et bilde som hører hjemme i en annen tidsalder.

Her et sted på veien fra sovjet tidens sosialistiske samfunnsmodell  til den kapitalistiske nåtid
har noe gått fryktelig galt.

Jeg får ikke bildet ut av hodet, og det berører meg sterkt!

Gjestene har dratt hjem

Vi har hatt fine gjester i territoriet vårt.

Frelsesarmeens verdensleder, General André Cox og Kommandør Silvia Cox har vært her. Sammen med dem var også generalens privatsekretær, kaptein David Williamson.

Det var et veldig hyggelig besøk, men det ble noen tidlige morgener, lange dager og lange reiser, så nå puster vi ut hjemme og prøver å fordøye inntrykkene.
Det har selvfølgelig vært mye forberedelser til et storfint besøk som dette. Mange detaljer som skal på plass, og mange spesielle arrangementer og avtaler å passe på. Siden EET ( Eastern Europe Territory) består av fire land ble det også lagt opp ei reiserute som ga Generalen og hans følge muligheter til å besøke alle fire landene, ha møter, og treffe offiserskolleger der.

Besøket startet torsdag i Romania. Dette var den første gangen verdenslederen kom på besøk til Frelsesarmeen i Romania for å se arbeidet der. På tide kan man si, etter 16 år...

Det var en flott opplevelse fredagen å besøke korpset i Ploiesti med aktive barn i "2.nd chance"- prosjektet der, se SALVATtex lager og kles sortering og hilse på arbeiderne både der og i den flunkende nye butikken i Bucharest. På kvelden ble det også en tur med Mobile Medical Team gatelangs i storbyen der mennesker sover under presenning og bor i kummerlige forhold i telt.


Dagen etter ble det offisersmøter og stort offentlig møte med nærmere to hundre tilstede, dans og jubel og god respons på forkynnelsen.





I Moldova ble det tid til en søndags formiddag med mobil klinikken i en landsby ikke langt fra hovedstaden. Senere på dagen var det stort offentlig møte med tilreisende fra hele landet. Hornmusikken spilte, tamburinene spilte, juniorene sang og danset og mange vitnet om hva Gud gjør i deres korps og i deres liv. Mandag var det møter med alle offiserene i Moldova.

Tidlig tirsdag morgen gikk flyet til Ukraina der vi var med om to offisersmøter før vi gikk på nok et fly som tok oss til Tbilisi, Georgia seint om kvelden.

Onsdag formiddag var vi med om to offisersmøter i Tbilisi.



Vi  fikk en liten sightseeing i og omkring byen før vi hadde en deilig lunsj og hyggelig fellesskap sammen med alle offiserene i Georgia.



Om kvelden var det offentlig møte med ca to hundre mennesker. De kom fra alle korpsene i Georgia.

Igjen var det god sang, tradisjonell dans og gode vitnesbyrd. Her måtte talen tolkes først fra engelsk til russisk og så til georgisk. Det var sikkert krevende for taleren å holde tråden gjennom det hele.

Dagen etter var vi oppe veldig, veldig tidlig (03.15) for å si farvel til våre gjester general Cox og kommandør Cox. Noen var med til flyplassen, men noen kunne gå tilbake til senga (heldigvis). Så ble det en sein frokost og en rolig formiddag før vi tok oss tid til å være litt turister i Tblisi sammen med regionslederne der.

Nå er vi hjemme igjen i Moldova. Gjestene har dratt hjem til sitt. Vi takker for besøket! Alle landene i EET har hatt gode opplevelser iløpet av disse dagene, og noen har hatt sine helt spesielle møter med Gud. Noen ble frelst, noen sa ja til Guds kall til heltidstjeneste,  alle er blitt litt rikere, litt gladere og mye mer takknemlige.
Dette besøket vil leve lenge i minnet til dem som hadde mulighet til å være en del av det.

I landsbyen

Moldova er et vakker land (jeg tror kanskje jeg har nevnt det før) og i dag fikk vi se litt av det åpne, duvende landskapet i høstfarger. Turen gikk nordover i litt kjølig, overskyet vær. Røyk steg opp fra mange åkerlapper der de brant gammelt gress. Den litt sure røyklukten henger ennå igjen i nesa.

Vi var invitert med på besøk til en liten landsby litt nord for Orhei, der Frelsesarmeens mobil klinikk skulle være denne lørdagen. De har holdt på med denne tjenesten i over seksten år, og gjør en flott jobb for de aller svakeste i fattige landsbyer i Moldova. Vi har vært med på mange turer med mobilklinikken før, for mange år siden, så vi kjenner godt til dette arbeidet, og det var fint å treffe leger og sykepleiere igjen.

Folk sto i kø utenfor huset som skulle brukes denne dagen. Ordføreren ønsket velkommen, Dr. Caraman sa litt om hvorfor vi er her, Divisjonssjefen i Moldova, Major Ronda Gilger snakket om omsorg for hverandre, om å formidle tro, håp og Guds kjærlighet til alle. Både gamle og unge og barn var møtt opp. Flere kom gående fra andre landsbyer i nærheten. 

Noen hadde hest og kjerre, og noen kom i bil.

I dette området er det seks landsbyer som deler på et helsesenter med sykepleier og to leger, så de var svært takknemlige for at Frelsesarmeens legeteam kunne komme med barnelege, øyelege og øre/ nese/ hals spesialist og gratis medisiner.

Teamet fra Frelsesarmeen hadde også med seg vintersko til barn, og rullestoler og krykker til eldre og uføre som trengte det. Ordføreren og administrasjonen i landsbyen hadde på forhånd satt opp ei liste over de som hadde behov for hjelp, og alt ble delt ut etter planen. Litt leit var det at lillebror gråt fordi han ikke fikk sko da storebror fikk sine. Men kanskje det blir hans tur neste gang.

Litt undervisning om tannhygiene for barna ble det også tid til. Anna Cretu gjør en strålende jobb! Alle fikk hver sin tannbørste og tannkrem med seg hjem.

Livet i landsbyene kan være tøft og vanskelig for de fleste. 

Vi var med på hjembesøk til ei dame på 89 år som bodde sammen med sønnen og svigerdatter. Sønnen hadde amputert en fot p.g.a sukkersyke, og han fikk rullestol. Den gamle dama var lita og krumbøyd, men frisk. Hun hadde aldri vært hos lege og aldri brukt medisin. Hun ville klare seg selv! Vi fikk ikke lov å ta bilder av henne, og det er forståelig at hun ikke ville andre skulle vite at de fikk hjelp. Huset var lite men velholdt og fint. Jeg tror nok at svigerdatter var veldig takknemlig for besøket og for den hjelpen de fikk!

Mens noen var inne hos den gamle dama gikk disse to forbi på veien gjennom landsbyen. De hadde henta vann i landsbybrønnen og var på vei hjem med den fylte vanntanken. Den lakk litt, og jeg lurer på hvor mye vann som var igjen da de til slutt kom hjem.

Jeg har tidligere skrevet at det er mye som er blitt bedre i Moldova på de siste ti årene, iallefall i hovedstaden. Når vi kommer ut på landet og til landsbyer slik som dette så ser vi at det faktisk er mye som er blitt verre. Mange har for eksempel flyttet fra denne landsbyen, og de som fortsatt bor her er svært fattige. Arbeidsløsheten er stor. Mange er pensjonister, og pensjonen er svært liten. (Jostein snakket med en mann som fortalte at han fikk 600 lei (ca 300 kr) i måneden i pensjon, og han skal også forsørge sin kone som ikke får pensjon. Det er ikke mye å leve av. En håpløs situasjon for mange, men det er håp når de møter noen medmennesker som bryr seg om dem, og som vil hjelpe. 

Frelsesarmeen forsøker å vise mennesker omsorg og formidle tro, håp og kjærlighet. 

Selv om vi kan gjøre lite så betyr det mye at noen bryr seg!

Å Gud vi trenger deg!

Trenger kraften av din Ånd, daglig ledet av din hånd.

Hør min bønn å Gud, Vi trenger deg!

Takk til alle dere som ber for oss og for det arbeidet som Frelsesarmeen gjør her i Øst Europa.

Vi har det bra

"Vi har det så bra her i Moldova! Vi har kanskje ikke mye penger, høy lønn, gode pensjoner og store hus, men vi har gode venner, mennesker som bryr seg om hverandre, mat på bordet, og ei seng å sove i. Ingen behøver å bo på gata! Ingen jager oss på flukt! Vi er ikke i krig og behøver ikke være redd for bomber."
Omtrent slik ble det sagt av en ung mann på møtet i Sentralkorpset i dag da de innledet en måned med selvfornektelse. Det er den måneden i året da man i Frelsesarmeen legger tilside minst en ukes inntekt for å gi til arbeidet som drives av Frelsesarmeen i andre land, slik at evangeliet stadig kan bli gitt videre til nye mennesker.
Det er helt sant at de fleste i Moldova ikke har mye penger, men de er rause, og deler gjerne med andre av det lille de har. Kanskje man bør redefinere hva fattigdom er. Hvem er fattig? Er det den som har lite penger, men gjerne deler det lille han har, eller er det den som har mye penger, men ikke "har råd til" å gi mer enn litt?

Vi forundres stadig over forandringene som har skjedd her i Chisinau siden sist vi bodde i Moldova. 

Nå er det mye mindre søppel i gatene, det er kildesortering av søppel og store oppsamlingskurver for plastemballasje og tomflasker  på mange av fortauene i byen. 

Det er nesten ingen løshunder å se. 

Det er mange flere biler og mye finere biler. Mange både barn og voksne har fine sykler og mange er ute og jogger eller går tur med hunden sin. 

Det er flere nye bygninger og det bygges mange nye blokker i byen.   

Flere restauranter, litt mindre tiggere, og menneskene er som alltid hyggelige, men kanskje enda mer åpne og tryggere enn før.

Fremdeles kan vi møte grelle kontraster der fattigdom finnes side ved side med rikdom. Noen boligområder bærer preg av å være sterkt forsømt, og menneskene som bor der har ikke penger til reparasjoner og vedlikehold, men klarer så vidt de daglige utgiftene til mat. 

Utenfor hovedstaden er bildet et annet. Der er fattigdommer mer almen og mye mer synlig.

 Allikevel er det mange som sier: "Vi har det så bra her i Moldova!" 

Vi bor fremdeles på to hotellrom og venter på at leiligheten skal bli klar. Men vi har bestilt gulv og fliser til kjøkkenet. Kontorene er fremdeles midlertidige inntil alt det elektriske er kommet på plass og dørene flyttet og veggene er malt og så videre.... Men kontormøblene er iallefall bestilt.
Og nå har vi ansatt resepsjonist/ tolk og regnskapsfører/ tolk og kokk som lager lunsj til alle hver dag.
Vi har det bra her i Moldova.

I går gikk vi en lang tur i regnvær. Det var deilig med frisk luft og temperatur under 20 grader for første gang siden vi kom hit i slutten av juli. Akkurat da vi hadde sagt til hverandre hvor deilig det var kjørte det en stor, gammel lastebil forbi. den typen som bråker noe forferdelig og sikkert brenner en liter olje pr. kilometer. Vi ble innhyllet i en blågrå sky av illeluktende eksos. Hark og host! Vi er virkelig i Moldova!

Ennå har vi ikke vært i noen av de andre landene som vi har ansvar for, men ser fram til å få muligheter til å reise til Romania, Georgia og Ukraina etterhvert.

Til dere som ber for oss:
*Vær gjerne med å be om fred i Ukraina. Det er et urolig og konfliktfylt område og  mange av Frelsesarmeens menigheter og medarbeidere lever midt i dette og påvirkes daglig av situasjonen.
*Be for Frelsesarmeens ledere i Georgia at de må få visdom til å bygge en solid åndelig basis for tjenesten der.
*Be for Romania at Frelsesarmeen skal kunne utnytte mulighetene som de nye prosjektene gir til å spre evangeliet til stadig nye områder og nå stadig flere mennesker.
*Be om at et sterkt åndelige fokus må være første prioritet i Frelsesarmeens oppdrag her i EET, og ut av det vet vi medmenneskelig hjelp og omsorg vil vokse fram.

 - Og takk for at vi har det så bra!

På vei til noe nytt

Ja vi er på veien igjen, eller egentlig er vi vel kommet fram til vår destinasjon for denne gang.
Vi vet ikke hvor lenge vi blir her, så vi får si vi er på vei gjennom livet.

Vi ankom Moldova for en drøy måned siden og er blitt behørig ønsket velkommen og installert i nye oppgaver. Her skal vi være med å lede Frelsesarmeens arbeid i Øst Europa Territorium, som består av Moldova, Romania, Georgia og Ukraina.

Frelsesarmeen har kjøpt et tidligere hotell som skal romme hovedkvarteret, offiserskolen, rom til kadettene, og fire leiligheter til offiserer. Her bor vi midlertidig på to «hotellrom», fordi leiligheten som vi egentlig skal bo i, ikke er ferdig ennå. Kontorene er heller ikke ferdige oppusset ennå, så vi er fire som deler ett kontor med aircondition.  Kun to uker etter at vi kom så dro territoriallederen og kona hans på hjemlandsferie i seks uker. Vi som er helt ferske i oppgavene er nå ansvarlige for arbeidet i deres fravær. Heldigvis har vi dyktige medarbeidere som har vært her en stund og kan jobben sin, og heldigvis har vi vært i Moldova før og kjenner forholdene relativt godt, og heldigvis kan vi klare oss med hensyn til språket.

Noen av de utfordringene vi møter daglig er alt det som skal gjøres for å få alle offentlige dokumenter på plass, både når det gjelder eiendommen som er kjøpt, og også for registreringen av Frelsesarmeens hovedkvarter som en egen juridisk enhet. Det er også mye som skal forhandles og avtales når det gjelder arbeidet som må gjøres i det nye huset. Alle avtaler må være gyldige, og dokumenter må være juridisk korrekte, signerte og stemplet. Slikt er krevende og tar mye tid, men vi er i gang, og det går framover for hver dag. Noen dager føles det nok som om det går noen skritt tilbake.

Kjøp av eiendom for ett av korpsene i Moldova er også en stor utfordring. Endelig er det gitt tillatelse til kjøp fra det internasjonale hovedkvarteret. Jeg skal ikke si så mye om alt hva et eiendomskjøp innebærer, men bankoverføringer, kjøps dokumenter, kontrakt og alle slike ting skal være juridisk korrekt og gyldig. Vi jobber med saken.

Arbeidet med leilighetene her i huset går framover, og snekkere, rørleggere og elektrikere jobber lange dager for å bli ferdige. Det ble oppdaget dårlig gulv i første etasje i leilighetene som da måtte skiftes. Dette forsinket nok arbeidet med minst ei uke. Nå er nytt gulv lagt, og kjøkkenet er ferdig til å monteres når grunnarbeidene blir ferdige. Det skal bli spennende å se hvordan det blir til slutt. I utgangspunktet lovte de å bli ferdige med alt arbeidet på fire uker, men det går i alle fall ikke. Nå har de holdt på i tre, og det er ennå veldig mye igjen. Vi begynner å kjenne at vi bor på ganske liten plass, men uteområdene er kjempefine til å ta lange turer når været tillater det.

Været er virkelig helt nydelig, med varme og strålende sol hver eneste dag. 30 – 35 varmegrader kan allikevel bli for mye for oss nordboere, så spaserturene legges til kvelden når sola nesten har gått ned. Da er det passelig, og fremdeles ganske høy temperatur. Eventuelle løpeturer (for Jostein sin del) gjennomføres tidlig om morgenen (halv sju!), og allikevel er det nesten for varmt.

I går var vi en tur i Capriana ca 40 min kjøring fra Chisinau. Dette er en liten landsby med en nydelig Ortodoks kirke med kloster. Bygningene er restaurert og satt istand med vakkert uteområde og to nydelige kirkebygg. Denne dagen ble det holdt messe utendørs. De feiret hellige Marias dag, og vi fikk oppleve vakker korsang samtidig som vi kunne gå rundt og se på kirkene både ute og inne.

Vi har vært på møter i ulike Frelsesarmékorps her i Chisinau hver søndag. Det er litt ok å se igjen kjente fra tidligere, og se hvordan det går i de forskjellige korpsene nå åtte år etter at vi dro herfra. Denne søndagen var vi i Botanika korps, og fikk med oss en fin gudstjeneste med lovsang og vitnesbyrd og forkynnelse.

Gud er nær, og vi er takknemlige for hans daglige velsignelse.