Translate

fredag 17. november 2017

Jeg får det ikke ut av hodet!


Har du noen gang fått en sang eller en melodi på hjernen? Den bare surrer i hodet hele tida, og du må nynne med. Det kan være ganske irriterende, eller det kan være bra, alt etter som hva det er.

For meg er det nå et bilde som stadig kommer tilbake til meg i tankene. Et bilde av to små gutter.
Jeg møtte dem sånn litt på avstand for en tid siden. Det er litt irriterende at det er disse to som stadig dukker opp, for jeg kjenner dem overhodet ikke. Jeg vet ikke hva de heter. Jeg går ut fra at de er brødre, men jeg vet ikke hvor de bor, eller noe som helst om familien deres.  Allikevel dukker bildet av dem stadig opp i tankene mine.

Bildet av de to guttene står i sterk kontrast til det jeg ser hver dag når jeg går en tur i området her jeg bor i Chisinau.
Det er et område med mange muligheter for barn til å leke og ha det fint. De er ute sammen med foreldrene sine, eller besteforeldrene. Jeg ser ofte mye glede og familielykke, vakre, velkledde familier der man har tid til hverandre, penger nok til å kjøpe sykler, lekebiler eller dukkevogner. Barna får is eller sukkerspinn eller popkorn som selges fra bodene langs promenaden. Foreldrene tar seg en cappuccino eller latte mens de sitter på benken i parken og ser barna leke og naboen går forbi med hunden sin. Folk har det tilsynelatende ganske greit her.

I tankene mine surrer fortsatt bildet av de to guttene. De har en helt annen hverdag.
Jeg møtte dem i den lille landsbyen der de bor. De var på vei for å hente vann i landsbyens eneste brønn. Det er tungt for to små gutter på ca sju og fem år kan jeg tenke meg, å hente opp vann fra brønnen, men de hadde gjort det mange ganger før, og hadde en god teknikk. Så skulle de få bøtta med vann med seg hele veien hjem igjen. Ei lita handkjerre med to hjul fungerte greit til formålet selv om bøtta var lekk og dråpe etter dråpe forsvant på veien. Her var det ikke tid til å leke. De måtte komme seg hjem så fort som mulig.
To små gutter i hullete sko og utslitte klær på vei hjem med vann til vask og matlaging. Jeg vet ikke om mamma ventet på dem, eller om det var en sliten bestemor. Jeg vet ikke om de hadde nok mat til å spise seg mette den dagen. Jeg vet ikke om de fikk mulighet til å gå på skole, eller om de måtte arbeide selv for å få mat.

Moldova er fullt av kontraster.
Vi bor og arbeider midt i dette. Om jeg vil eller ikke, så blir jeg berørt av det som møter meg.
Lykken - og fortvilelsen.
Håpet  - og håpløsheten.
Godheten - og grådigheten.
Rikdommen - og den bunnløse fattigdommen.
Utviklingen og framgangen - og det samfunnet der livet har frosset fast i et bilde som hører hjemme i en annen tidsalder.

Her et sted på veien fra sovjet tidens sosialistiske samfunnsmodell  til den kapitalistiske nåtid
har noe gått fryktelig galt.

Jeg får ikke bildet ut av hodet, og det berører meg sterkt!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar