Det er lenge siden jeg har skrevet på denne bloggen nå. Det har sine årsaker.
Jeg har tidligere skrevet at vi er på vei gjennom livet. Akkurat nå tror jeg vi har tatt en liten avstikker fra hovedveien, og stoppet litt.
Jeg vet det er veldig små marginer mellom glede og sorg, mellom krig og fred, mellom liv og død.
Vi er ikke vant til å tenke så mye på det, for det gode livet er blitt en selvfølge. Vi er priviligerte.
Selv om vi får nyheter om alle verdens grusomme hendelser, vold, krig, katastrofer, sult og nød inn i stuene våre gjennom media, så blir det liksom ikke virkeligheten allikevel. Det er for langt borte. Det er for vanskelig å ta inn som en realitet og en del av virkeligheten. Flyktningene er for langt borte, og den situasjonen de flykter fra er enda lenger borte. Vi kjenner dem ikke, og kan holde det hele på avstand fra vår egen trygge tilværelse.
- Helt til det rammer noen vi kjenner.
- Helt til det rammer oss selv.
Vi bor og arbeider i et område av verden der vi daglig møter ganske mye fattigdom og nød. Vi møter mennesker som er rammet av vold og lever under ganske vanskelige og uverdige forhold. Det er en del av vår hverdag.
Like før jul besøkte vi flyktninger i Ukraina og fikk høre deres historier om hva de måtte flykte fra da huset deres ble bombet, hvordan deres daglige liv er blitt totalt forandret, og hvordan de lever nå. Dette er noe av det vi møter gjennom arbeidet vårt.
Like etter nyttår ble vi selv rammet av ondskap og ødeleggende krefter da en bombe gikk av midt i Istanbul. Den rammet tilfeldig en gruppe turister, og vi var tilfeldigvis ikke langt fra.
Det er små marginer mellom liv og død.
Mange familier i Tyskland mistet sine kjære den dagen. Vår egen familie ble rystet og kjente at ondskapen kom så alt for nær. De kunne ikke holde det hele på avstand fra sin trygge tilværelse.
Det rammet noen de kjenner.
Det rammet oss selv.
Jeg er takknemlig for livet, og jeg vet at det eneste måten man kan bekjempe ondskap og hat er å møte mennesker med kjærlighet.
Det er ikke enkelt, men kjærligheten er størst av alt, og den seirer alltid!
Jeg har tidligere skrevet at vi er på vei gjennom livet. Akkurat nå tror jeg vi har tatt en liten avstikker fra hovedveien, og stoppet litt.
Jeg vet det er veldig små marginer mellom glede og sorg, mellom krig og fred, mellom liv og død.
Vi er ikke vant til å tenke så mye på det, for det gode livet er blitt en selvfølge. Vi er priviligerte.
Selv om vi får nyheter om alle verdens grusomme hendelser, vold, krig, katastrofer, sult og nød inn i stuene våre gjennom media, så blir det liksom ikke virkeligheten allikevel. Det er for langt borte. Det er for vanskelig å ta inn som en realitet og en del av virkeligheten. Flyktningene er for langt borte, og den situasjonen de flykter fra er enda lenger borte. Vi kjenner dem ikke, og kan holde det hele på avstand fra vår egen trygge tilværelse.
- Helt til det rammer noen vi kjenner.
- Helt til det rammer oss selv.
Vi bor og arbeider i et område av verden der vi daglig møter ganske mye fattigdom og nød. Vi møter mennesker som er rammet av vold og lever under ganske vanskelige og uverdige forhold. Det er en del av vår hverdag.Like før jul besøkte vi flyktninger i Ukraina og fikk høre deres historier om hva de måtte flykte fra da huset deres ble bombet, hvordan deres daglige liv er blitt totalt forandret, og hvordan de lever nå. Dette er noe av det vi møter gjennom arbeidet vårt.
Like etter nyttår ble vi selv rammet av ondskap og ødeleggende krefter da en bombe gikk av midt i Istanbul. Den rammet tilfeldig en gruppe turister, og vi var tilfeldigvis ikke langt fra.
Det er små marginer mellom liv og død.
Mange familier i Tyskland mistet sine kjære den dagen. Vår egen familie ble rystet og kjente at ondskapen kom så alt for nær. De kunne ikke holde det hele på avstand fra sin trygge tilværelse.
Det rammet noen de kjenner.
Det rammet oss selv.
Jeg er takknemlig for livet, og jeg vet at det eneste måten man kan bekjempe ondskap og hat er å møte mennesker med kjærlighet.
Det er ikke enkelt, men kjærligheten er størst av alt, og den seirer alltid!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar